"Jeg ser"

“JEG SER”.

1.Sigbjørn Obstfelder ble født i 1866, og døde i 1900. Han er født og oppvokst i Stavanger og debuterte som lyriker i 1892. Da gav han ut to dikt i Samtiden, og året etter gav han ut samlingen “digte”. Samlingen vakte oppsikt på grunn av sin dristige nye form. Siden publiserte han dikt i aviser og tidsskrifter, men utgav også vesentlig prosa – arbeid: fortellingene To novelletter, romanen Korset og skuespillet De røde draaber.

2.“Det moderne menneskets fremmedfølelse”. Det jeg forstår med det er at man føler seg usikker i den verden man lever i. At man ikke hører hjemme der man er. Det handler kanskje litt om metafysisk forståelse av verden. At man tenker filosofisk på virkeligheten, at man drømmer seg helt bort, og de mister grepet på hvor de er, og skjønner ikke helt hvorfor de er her. Dette kan ofte føles som angst, og skremmende. Litt sånn som det var i novellen vi leste på fredag “inn i mjuket”, hvor hovedpersonen våkner, og har innsett at de skal død, og de skjønner ikke hva de gjør her på jorda i det hele tatt.

3.Oppgaver til “jeg ser”.
1. Adjektivene i diktet skaper en rytme i teksten, som gjør den litt munter. Det virker som om adjektivene skaper en problemfri verden.

2.Begge diktene starter på “jeg” hele tiden, altså gjentakelse. De begge ser på omgivelsene rundt seg. I “hjernen er alene” forteller han at han er redd, og at ingen vil høre han, at han er alene. Mens i “jeg ser”, så forteller han om observasjonene sine, og trekker en konklusjon ut i fra dette at han ikke hører til i den verden han ser. “Jeg ser” er mye mer filosofisk, og foregår psykisk oppe i hodet, mens i “hjernen er alene” forteller han til verden hvor alene han er.

3.I “jeg ser” ser han først på naturen, så ser han det materialistiske, som hus og sånt, så ser han menneskene rundt seg og han ser og ser og kommer frem til at, nei, han er ikke sånn som de. Han starter perspektivet langt unna, og kommer nærmere og nærmere seg selv. Konklusjonsmotiv: “det er”: Også her starter han langt unna og kommer nærmere og nærmere. Han starter i det abstrakte, med verden og klodens hjem, mens han kommer nærmere og er mer “jordnær” når han snakker om jorden og menneskene. Uværsmotiv: Også her kommer uværet nærmere og nærmere. Det blir tyngre og tyngre vær. Dette kan være en metafor på hvordan han har det, for i starten når han tenker på det er det ikke så farlig, men jo mer han tenker på det, jo skumlere blir det, og jo mer føler han seg ikke til stedet i den verden han lever i.

4.Litterære virkemidler:-Gjentakelse (jeg ser…).
-Tre parallelle handlinger + en konklusjon (møtepunkt).
-Uværet fungerer som en metafor på følelsene til jeg – personen.
Alle de parallelle handlingene henger sammen. Dette gjør teksten til en gjennomkomponert tekst.

5.“Jeg ser” er et nyromantisk dikt fordi:
- Diktet skildrer individets følelser og subjektive opplevelser.
- Han formidler sin opplevelse av hvordan virkeligheten er.
- Han forklarer ikke, angriper ikke og setter ikke problemene under debatt. Han bare skildrer.